Da livet stanset, mens tiden levde videre

Jeg husker enda første gang jeg møtte deg. Tenke at du var litt av en raring, en litt mystisk type. Det var du forsåvidt også, men ikke på noen negativ måte. Du var spennende, det var alltid noe nytt. Jeg husket jeg alltid kunne se et smil på deg, og selfølgli hadde du mp3 i lomma og hørte på system of a down, eller dimmu borgir. Hvordan vi kom prat husker jeg pinlig nok ikke, men jeg husker alle stundene etterpå. Alle gangene vi pratet sammen og pratet om alt fra boller til kjærlighet. Vi kunne prate om hva som helst, og jeg kunne si akkurat hva jeg ville uten at du dømte meg eller noe. Du bare smilte du, og koste deg. Så måtte jeg jo høre på musikken din da, selv om den var langt i fra min stil. Men til gjenngeld lærte du å like rap litt bedre. VI var ganske ulike vi to, og det var vel det som trakk oss sammen.så hadde vi samme stjernetegn, og du var født dagen jeg egentlig skulle fødes! Uansett, jeg var alltid glad når jeg fikk høre dine ord, eller lese dem for den saks skyld.
Men så startet den tøff tid for deg. Da var det tøft å høre på alle følelsene dine, og hvordan de slet på den psykiske helsa di. Men som du alltid hadde jort for meg, sa jeg støttende ord og prøvde så godt jeg kunne å lette på stemmningen. Du følte det hjalp i det øyeblikket, men så fort ny vondhet kom fram, sank følelsene dypere og dypere. Jeg var redd du skulle synke helt inni deg selv, men hver gang jeg besøkte deg , virket det som ting hadde lysnet. F.eks den gangen jeg kom og skulle prøve å løfte benkpress. Det var ikke enkelt ass! hvet ikke hvor mye du lo jeg, men det var herlig å se det le.
Vi bodde langt fra hverandre så å møtes var ikke enkelt, men det finner da msn, og begge hadde jo cam! Så da var det jo klart at du skulle lære meg alle kampsport triksene du kunne! ikke at jeg skjønte så mye, men gøy var det!
ja vi hadde det fint vi to, men du slet mye, og jeg viste at flere ganger var du nære ved å gi opp. Like vel klarte du alltid fortsette, og jeg trodde det ville fortsette slik, for så å bli bra...men slik var det ikke.
det var i mars jeg fikk tlf at du var borte. Det måtte være tull tenkte jeg, min bestevenn er ikke borte, jeg hadde jo snakket med deg dagen før. Men slik var det faktisk. Dagen etter du hadde sendt det fine bildet du hadde tegnet, var du borte. Du forsvant bare, ut av den verden vi hadde pratet så mye om. I det øyeblikket stoppet livet mitt. Det ble sittende fast i det øyeblikket, og ønsket seg tilbake til før den tid. Til tiden hvor jeg fortsatt kunne høre den mørke stemmen din prate uten stopp. Tiden gikk, og uker gikk, men jeg hang igjenn. Til å med etter kisten din var senket ville jeg ikke forstå. Å aldri få en sms lenger hvor du sa du savnet meg. Eller du ringte og ropte i andre enden at nå var det på tide at jeg kom på besøk!
Jeg sitter igjenn med så mange fine minner, men jeg lengter etter flere.
Du hadde det vondt, og følte verden forsvant under deg flere ganger, men kjære vennen min! Hvorfor måtte du dra, og legge igjenn så mye smerte!? Du var den beste av alle, og alltid satte du andre foran deg selv. jeg var så ufattlig glad i deg , og er det enda. Håper vi sees snart min kjære bestevenn. Og jeg ber om at du har det bedre nå.
Livet mitt har stoppet opp, men tiden lever videre. En dag vil det bli bedre. Men først må jeg la sorgen forsvinne. Og bare beholde et godt minne.

...

Det begynte med en sykkel. Den var ny. Dagen etter var den gammel. Martin også. Han var i penalhuset! Sykkelen ble "pimpa", og ble helt ny igjen. Men ikke Martin.